Venstrepopulisme i krisens tid 4

Dagen etter en eurodramatisk natt. Alexis Tsipras (han knelte for Merkel, men ble halshogd likevel) gikk med på en avtale, etter det en The Guardian-kommentator kalte «mental waterboarding» av den greske statslederen.

Demokratiet tapte, rapporterer Paul Mason. Twitter kaller det #ThisIsACoup. Partiet SYRIZA er splittet i to.

Oxi-euforien la seg altså, og plutselig var man her. Det er vanskelig å vite hvor vantroen skal slutte og analysen begynne, men man kan jo prøve å bli klokere ved å lese den fulle versjonen av et intervju med Yanis Varoufakis, rett etter han gikk av som finansminister.

Intervju med Yanis Varoufakis i New Statesman.

Intervju med Yanis Varoufakis i New Statesman.

«Fantes det noe ved forhandlingene som du likte?» spurte journalisten.

«Oh well a lot of it,» åpnet Varoufakis: «But the inside information one gets… to have your worst fears confirmed … To have “the powers that be” speak to you directly, and it be as you feared – the situation was worse than you imagined! So that was fun, to have the front row seat.

What are you referring to?

The complete lack of any democratic scruples, on behalf of the supposed defenders of Europe’s democracy. The quite clear understanding on the other side that we are on the same page analytically – of course it will never come out at present.

[And yet] To have very powerful figures look at you in the eye and say “You’re right in what you’re saying, but we’re going to crunch you anyway.”»

Vi undervurderte kreditorenes makt, har en kilde fra det greske forhandlingsteamet innrømmet. Et annet problem som er blitt skissert opp, er ikke forhandlernes feilsteg i seg selv – men forhandlingenes begrensninger: troen på en «end of austerity within the eurozone».

SYRIZAS hovedposisjon har i et historisk lys alltid vært moderat. Keynesianismen er grunntonen. Arbeidsministeret foreslår ingenting mer radikalt enn det enhver sosial(eller krist)demokat ville ha gjort på 1960-tallet. Ellers har de forsvart helt elementære arbeiderrettigheter. Varoufakis selv har erklært at «å redde europeisk kapitalisme» fra seg selv er det strategiske målet: «I, for one, am not prepared to blow fresh wind into the sails of this postmodern version of the 1930s. If this means that it is we, the suitably erratic Marxists, who must try to save European capitalism from itself, so be it.»

Men det kan jo være at erklæringer som denne er et blindspor, som Slavoj Žižek har foreslått: «perhaps, the endlessly repeated point about how modest Syriza’s politics are, just good old social democracy, somehow misses its target – as if, if we repeat it often enough, the Eurocrats will finally realise we’re not really dangerous and will help us.»

As if.