Gapskratt mot batonger

Apropos protester mot kriminalisering av protester. Hvordan konfrontere repressiv politikk? Det vanlige er å reagere med raseri eller resignasjon. I demonstrasjonene mot den spanske munnkurvloven var det mange som teipet over munnen sin i en symbolsk gest som skulle illustrere at Loven for innbyggernes trygghet – som regjeringen kalte den – var et angrep på ytringsfriheten.

Fra Barcelonaaksjonen #SinMordaza. Foto: Enmedio.

Fra Barcelonaaksjonen #SinMordaza. Foto: Enmedio.

Et alternativ har vært aksjonen #SinMordaza – direkte oversatt: uten munnkurv – som kommuniserte det motsatte: Vi holder ikke kjeft. Ikke minst stilte den politiet i en beklemt situasjon; hvor komisk ville det ikke sett ut med batonger mot plakater av gigantiske gapskratt?

Aksjonen er i gata til «reflektorkubene» som beskytter demonstranter (se videoen nedenfor).

Hvor skal lovens forsvarere gjøre av seg i møte med store, oppblåsbare sølvputer?

Med intelligens og humor kan man avvæpne undertrykkeren, mener Leonidas Martín, artivisme-ekspert ved Universitetet i Barcelona og medlem i det spanske kunstner- og aktivistkollektivet Enmedio, som står bak både reflektorkubene og #SinMordaza-aksjonen. – Bare med kreativitet kan man konfrontere repressive lover, sier Martín til Radio Rathkes.

Artivisme-ekspert Leonidas Martín.

Artivisme-ekspert Leonidas Martín.

– Det kan være mer effektivt enn å vise sinne, for eksempel. Om man prøver å slå tilbake med egne repressive metoder, taper man – helt enkelt fordi man er den svakere part. Derfor er man tvunget til å svare på en måte som snur på situasjonen, sier han.

Som inspirasjon til å bekjempe munnkurvloven «med humor, skjønnhet og litt kamuflasje» har han og kompanjong Amador Fernández-Savater samlet sammen tolv historiske eksempler på slike aksjoner.

Her kan man blant annet lese om kunstner Kurt Vonneguts plakat Fuck Communism – fra en amerikansk McCarthy-tid da både ordet «fuck» (formelt) og «communism» (uformelt) var ulovlig.

Eller om Det Oransje Alternativets metaforiske protester under Polens åttitall – da hundrevis av mennesker, utkledd som oransje dverger, tok til gatene og krevde Gargamels (han slemme i smurfene) avgang.

Ikke minst om pianisten som spilte «Let it be» under Gezi-opptøyene i Istanbul i 2013.

Statsminister Erdoğan turte ikke å slå ned på folkeopptoget som kretset rundt musikken. Som Martín og Fernández-Savater skriver: «It would have been too brutal an image to expose to the world.» Og det er det som er poenget. Å få myndigheten til å se idiotisk ut – og avsløre det autoritære som noe absurd. Det er ille nok å kneble ytringer. Enda verre framstår det når de ytres med glede.

Teheran-versjonen av Pharell Williams «Happy» er en klassiker og favoritt: