Ny roman: Jeg nekter å tenke

I august kommer neste roman. Den handler om en traumatisk flytur, en strabasiøs ferd gjennom et kriserammet Europa, et one-night-stand i Berlin som aldri slutter å sende meldinger i CAPS LOCK, en autoritær internasjonal vending – og en uønsket graviditet som det burde være lett å gjøre noe med. Det er det ikke.

Her er et snapshot fra en tilfeldig side, som nettopp gikk i trykken:

Les mer om den på forlagets sider. Vi ses til høsten!

Now he is grabbing us by the uterus as well

What did Donald Trump say about abortion? In 1999 he was «very pro-choice». In 2011 he was «pro-life». In March 2016 he said women should be punished. An hour later he meant it should be up to each state to decide. A couple of hours after that: Doctors, not women, should be punished. Two days later: The laws should remain the same.

No wonder, then, that «abortion» was the most-searched word on Google in the US on the day of the election.

When he finally won, one could therefore hope that the issue had simply been a rhetorical stunt, aimed at a conservative electorate – and would be forgotten as soon as he took office.

Unfortunately, that hope is lost.

It didn’t take many days before the new president signed his first anti-abortion executive order. He was sitting in the Oval office, surrounded by men, and only men, and ensured that the United States no longer will fund international NGOs who provide information on reproductive health, if this information includes abortion. The measure is legitimized by «the right to life»-slogan; and certainly it will mean life or death for a number of women: The World Health Organization estimates that 21 million women have unsafe abortions each year.

47 000 die annually from the complications.

And for our sisters in the US: Will those do-it-yourself-abortions from the past become their main option in the future?

For many they already are. A 2015-study revealed that between 100 000 and 240 000 women in Texas, in the age group 18-49, have tried to perform a self-induced miscarriage. In many states this is illegal, and women are prosecuted. They get punished for buying pills on the black marked or for sticking coat hangers into their vaginas.

This happens even though a Supreme Court ruling from the 1970’s, the famous Roe vs Wade, has secured women the right to terminate their pregnancies (until the fetus is considered «viable» – meaning: until it can survive for a prolonged period outside the uterus, usually sometime in the beginning of the third trimester).

With Trump, this Supreme Court decision is threatened. Not to mention, Republicans all over the country are grabbing the opportunity. 46 anti-abortion bills have been introduced or are pending in 14 different states. Clinics are closing. Women often have to travel far. There are now seven states with only one abortion provider.

But while we are morally outraged over Trump’s victory across the Atlantic, it is important to remember this: The same authoritarian and uterus-grabbing trend is taking place in Europe.

The French presidential candidate Francois Fillon is openly against abortion (to be fair: He has said he will respect the country’s secular ways). Polish women recently managed – at the very end – to stop a draconian law that would mean an almost total ban in Poland, even with pregnancies caused by rape. In Italy, abortion is technically legal, but in reality, often not accessible: With the law in their hand, 70 percent of the country’s gynecologists refuse to offer the procedure. Many countries introduce, or frequently discuss introducing, forced reflection periods and forced (biased) counseling. In my home country, Norway, abortion after week 12 requires the authorization of a committee – which basically means that someone else is making the decision for you. And let's not forget: As recently as last year, a 21 year old Northern Irish woman got a suspended sentence for having swallowed mifepristone and misopristol (the most commonly used abortion pills), which she had ordered online.

Yet again, it’s a crime to be poor. She got pregnant at 19. Planned to travel to England to safely, and legally, end her pregnancy there.

But she couldn’t afford the trip. 

Penger, pupper og professorater i pocketutgave

Et eget rom er nå ute i paperback. Les mer på Flamme Forlags sider.

Et eget rom pocket.jpg
Hun hadde båret afghanerpels, gått i glitter og stått i platå, hatt hockeybukse- og skulderputedrakt med indianermønster, hun hadde danset i tog, drevet intellektuell akrobatikk, deltatt på skilsmissefester med burleskdansere, hun hadde hatt en svipptur innom Partiet, mimet grovheter til en utkåret på den andre siden av et festlokale, hun hadde håndhilst på Judith Butler på en konferanse i Lund, hun hadde sittet ved siden av Jens Stoltenberg på en doktorgradsmiddag, spurt ham om han fortsatt var flink til å fargelegge himmelen helt ut til hjørnet av tegnearket, siden han hadde gått på Steinerskolen, spurt om han kanskje heller burde ha satset på eurytmi enn økonomi – og han hadde smilt. Noe brydd, men han hadde smilt. Hun hadde gått i psykoanalyse. Ligget på en divan i ti år, og da hun hadde ymtet om at problemet hennes trolig var at hun led av for mye empati, satt psykiateren bare stille og noterte – og da hun brøt den pinlige tausheten med å spørre om det var mulig å kombinere Vival med et glass hvitvin, hadde han bare svart tørt at «det er nok veldig vanlig, ja». Hun hadde overlevd begge sine foreldre. Lurt på hvor ung man må være for å kunne kalle seg foreldreløs. Hun hadde til og med hatt en venn som døde av aids, hun hadde boikottet Shell, hun hadde spist kanin, struts, rå fisk, hun hadde sakte, men sikkert oppdaget hvordan framskritt skjer i spiraler, hvor dynamisk personlighet kan være, og hvor flyktige meninger er – det ene tiåret uttalte hun: «Man må da ikke velge mellom dyrevelferd og menneskerettigheter?», og i det neste: «Vegetarianere er misantroper» – og så var det selvsagt den sju år lange affæren med den gifte mannen, i dag slettet fra hukommelsen. Slik kunne man oppsummere livet hennes.

«Ingen av Guds gaver er gitt for alltid»

Polen. «Setter man seg inn i en taxi i Warszawa og sier «hipster square» til sjåføren, vet han umiddelbart hvor man skal. Plac Zbawiciela. Strøket der mennene gror langt skjegg, brillene er store og man bestiller øl med hvilken smak som helst – jordbær? vanilje? banan? – fra små lokale bryggerier på landsbygda.

Demo i Oslo. Foto: Lotta Elstad

Demo i Oslo. Foto: Lotta Elstad

Her vanker den første generasjonen født i polsk demokrati.

De ble unnfanget på nittitallet. De gikk på ungdomskolen i starten av det nye millenniet. De forteller om lærere som anbefalte kalendermetoden som beste prevensjonsmetode. Na zdrowie! Skål. De forteller om søndagsmorgenen de våknet opp, fortsatt fulle, kurwa, å faen, etter et kondomløst one-night-stand. Om da de kjøpte angrepillen EllaOne av en veterinær for 500 zloty – cirka 1000 kroner – i et desperat øyeblikk. Det var kanskje disse urbane kidsa utenriksministeren siktet til da han sa at «syklister og vegetarianere som bare bruker fornybar energi, og som kjemper mot ethvert tegn på religion», truer Polens verdier»… Les mer her.

Francesca Borri: «Okei, denne historien er verdt livet mitt»

Du ankommer stedet med en sjåfør du stoler på. Utkledd som en flyktning. Med klær lånt av flyktninger. Og du har ingenting med deg. Ikke noe elektronisk utstyr. Alt må være lokalt produsert. Du kan ikke ha med deg en tannbørste av italiensk merke. Og så bare stoler du på syrerne. Og du tror virkelig på saken din, og du sier til deg selv: «Okei, denne historien er verdt livet mitt.»
Francesca Borri, 7. mars. Foto: Oda Berby

Francesca Borri, 7. mars. Foto: Oda Berby

Francesca Borri er en prisvinnende italiensk journalist og forfatter av den intense boka «Har du nummeret til FN? Et vitnesbyrd fra krigen i Syria». Den 7. mars besøkte hun Oslo for å fortelle om erfaringene sine.

Hør intervjuet her:

Krigen i Syria har drevet millioner av mennesker på flukt. FN opererer med det konservative anslaget på over 250 000 døde, men ifølge en ny rapport fra Syrian Centre for Policy Research kan så mange som 470 000 ha mistet livet.